Bryllupsfesten hadde vi som nevnt på Støtvig hotell. Store, lyse lokaler. Vinduer fra gulv til tak, med panoramautsikt utover Oslofjorden. Akkurat som vi drømte om. Det var denne utsikten vi virkelig falt for når vi valgte lokale, men hele hotellet er bare lekkert, med den maritime stilen spesielt jeg elsker! Vi ønsket runde bord i festlokalet, med et avlangt bord der vi og foreldrene våres satt. Fargene som gikk igjen var hvitt, sølv og grønne og hvite blomster. Det ble akkurat slik vi så for oss og ønsket! Et par bilder fra festlokalene kan dere se her.
Vi satte oss til bords like over klokken 17. En helt fantastisk god hvitvin ble servert, og så startet jeg med å ønske alle sammen velkommen. Jeg hadde gått mange runder med meg selv i forkant. Skulle jeg holde tale eller ikke? Jeg synes jo at Nicklas fortjente noen ord fra meg. Samtidig følte jeg at det ville bli for sentimentalt for meg å holde brudens tale, pluss at det føltes så veldig høytidelig. Jeg ønsket ikke å grue meg til å holde tale i mitt eget bryllup. Dette var en dag der jeg bare ville kose meg. Selvsagt var jeg spent, men å ønske velkommen var ikke like skummelt, og ingen visste jo at planen min var å si mer enn bare velkommen. Jeg fikk takket foreldrene våres og forloverne våres. Jeg fikk også fortalt hvor mye Nicklas betyr for meg, og noen ord om hans person og vårt forhold. Det ble naturligvis noen tårer, men i det tårene begynte å renne, skålte jeg. Det ble en litt morsom greie ut av det, som lettet stemningen slik at tårekanalene ikke tok helt overhånd ;) Jeg avsluttet med å utbringe en skål for brudgommen, før jeg presenterte kveldens toastmaster. Torun, som er min kollega, mentor og største heiagjeng, haddde det oppdraget - og hun utførte det med glans!
På menyen hadde vi (kort fortalt) krabbesalat med friterte krabbekaker til forrett, glasert andebryst med søtpotetpuré til hovedrett og fløtepannacotta med jordbærsorbé til dessert. Vi hadde bedt om ekstra store porsjoner, og det fikk vi i aller høyeste grad. Ingen tomme glass, nok mat og drikke - jeg tror ingen gikk fra bordet uten å være gode og mette. Det er viktig synes vi, for et bryllup varer tross alt i veldig mange timer :)
Første talere ut var Mamma og Pappa. Jeg visste at Pappa skulle holde tale, og jeg visste at han var spent. Sceneskrekken min (som, etter øvelse, har begynt å slippe taket) har jeg nok arvet fra begge mine foreldre, for de har kommet seg gjennom hele livet uten å holde en eneste tale eller prate foran store forsamlinger. Nå var det derimot dags for brudens far sin tale, og da var det andre boller :) Mamma hadde i forkant av bryllupet sagt at hun var for nervøs til å holde tale. Å holde en tale skal ikke være noe som psyker deg ut og ødelegger dagen for deg, så jeg forventet overhodet ikke at Mamma skulle tale, men når toastmasteren introduserte talerne funderte jeg over ordene hun sa.. Hvem pratet hun om? Da jeg innså at det var Mamma og Pappa som skulle holde tale sammen, rant det helt over for meg. Jeg tittet bort på Mamma, som reiste seg opp med blanke øyne. Tydelig preget og rørt. Det var en så fin, rørende og morsom tale. De klarte seg supert begge to, og hadde med andre ord ingenting å grue seg for. Ordene deres betød så mye for meg ❤
En perfekt start på en fin og morsom kveld...
Foto: Afo2 // Anne Grete Nogva