Vi har vel alle våre doser med motgang og uflaks i livet? I løpet av livets gang har jeg følt at jeg har hatt min dose uflaks hvertfall. Jeg har opplevd det som både urettferdig og fortvilende, samtidig har jeg vokst og lært vanvittig mye på de dårlige periodene. Ikke minst fått mange gode historier å fortelle ved senere anledninger.
Jeg husker så godt at det toppet seg i år 2010 da en bil kræsjet inn i badet mitt rett før jul, og doen bokstavelig talt hang og slang på veggen. Denne vinteren var det 28 minusgrader ute, og jeg dusjet på et trekkfullt bad i to måneder. Hvordan reagerte jeg? Aller først med sjokk. En bil sto parkert inn i husveggen min, innerst i en blindvei i bittelille Tomter. Hva er oddsen? Deretter kom tårene - og så lo jeg. Som jeg lo. For ett år jeg hadde lagt bak meg, og dette tok liksom bare kaka! Jeg valgte å se på det positive; mitt to år gamle bad ble pusset opp, og jeg kunne velge akkurat de flisene jegønsket å ha.
De siste årene har vært så bra. Ja, utfordringer har dukket opp som alltid, men vi har ikke opplevd noen store kriser og vi har samtidig opplevd så mye godt og bra. Jeg har følt meg vanvittig heldig, og kjent på en sterk følelse av takknemlighet for hverdagen og livet vi lever med de tre fine barna våres. Samtidig har magefølelsen min sagt at noe snart vil skje. Monica kan ikke ha det så bra, så lenge. Magefølelsen min er sterk, og dermed også skremmende når den gir meg slike følelser. 2016 var et ekstremt hektisk år, men vi opplevde kun positive ting. Jeg var mye sliten og kjente at hormonene etter fødselen var helt på bærtur, men alt i alt et fantastisk år for oss som familie. Vår lille Max ble født, og vi kjøpte endelig ny enebolig og pusset det opp til å bli vårt drømmehus. Når vi gikk inn i 2017 var jeg kjempepositiv. Dette er året der de siste brikkene faller på plass, og vi kan nyte en litt mindre hektisk hverdag, med alt livet har å by på. Sannheten er at 2017 har hittil vært et av de tøffeste årene i mitt liv!
I mars var Max og jeg i en bilulykke. Den andre bilulykken han har opplevd i løpet av sitt alt for korte liv. Heldigvis gikk han uskadet fra ulykken, men bilen ble naturligvis ganske vraket og jeg slet med ettervirkningene av en nakkesleng i tiden etterpå. Samtidig som jeg slet med et vanvittig tankekjør og mange følelser. Hva om? Hva hvis? Mars ble ikke slik vi så for oss, men når vi gikk inn i april kjente jeg på en enorm lettelse. Kroppen var på lag igjen og tankekjøret hadde roet seg. Ny måned, et nytt kapittel. Vi hadde en magisk familieferie i Dubai, men et par dager før hjemreise slo krystallsyken til. Jeg slet med krystallsyken to uker etter hjemreise, og var mer eller mindre sengeliggende hele denne perioden. Slike perioder minner deg på hvor heldig du er som ellers er frisk og rask. Det er nemlig ingen selvfølge. Igjen; veldig positiv ved månedsskiftet. Mai - ett av årets beste måneder. Det måtte bli bra!
Forrige helg hadde vi barnevakt og skulle kose oss ute med gode venner. Skuldrene var lave og smilet var på plass. Dette trengte vi! For å gjøre en lang historie kort; Max fikk kokende vann i hodet fra en kjele som hadde et løst håndtak, og de påfølgende dagene har vært et mareritt for hele familien/alle involverte. Han har fått 2.gradsforbrenning på hele toppen av hodet og pannen. Han er skamklipt, han har hatt mye vondt, vi har vært inn og ut av sykehuset, hatt flere timer hos plastisk kirurg, vært nødt til å gjennomføre smertefulle sårstell selv og levd med et konstant knust hjerte over hva vår kjære lille 1åring må igjennom. For å toppe det hele har vi hatt både barnemark og oppkast i hus oppå alt annet denne uken. Vi er utslitte. Når Mia kastet opp i stad klarte jeg ikke annet enn å le. Nicklas så på meg og spurte hvordan jeg klarte å le. Jeg svarte at grensen var nådd - jeg klarte ikke annet. Jeg har ikke flere tårer igjen!
Max går med bandasje rundt pannen og hodet. Under bandasjen ser huden hans ut som en kjøttkake, men fra en leges ståsted så går det fremover. Såret utvikler seg i riktig retning. Det er vi lykkelige for. Vi har en 3 måneders lang behandlingstid foran oss, men den verste tiden er selvsagt nå. De to-tre første ukene etter ulykken.
Nå tør jeg ikke lenger håpe på at ulykken snur, men jeg tenker at vi alle fortjener lettere dager fremover nå. En normal hverdag. Det er lett å kjenne på at livet er urettferdig i slike perioder, men i stedet velger jeg å tenke at det vil bli bra. At vi kommer sterkere gjennom dette. Max er den tapreste, tøffeste lille gutten jeg vet om. Han er hele familiens lille helt, som klarer å beholde smilet gjennom all smerten og elendigheten. Jeg er redd han skal få traumer, men jeg er glad for at han er så ung som han er. Forhåpentligvis er dette et glemt kapittel for han etter en stund. Nå handler livet bare om at barna skal ha det fint, og at Max skal ha det lettest mulig. Alt annet kommer i skyggen!
Alt skjer for en grunn sies det. Jeg ser ikke helt en mening med at et lite barn skal bli skadet eller ha det vondt - men vi lærer nok mye. Store, som små. Sammen er vi i hvertfall sterke, og vi overlever denne prøvelsen også!